Portal:Kunst

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
For bladet med dette navnet, se Kunst (magasin)
Nattevakten av Rembrandt van Rijn fra 1642 er blant malerkunstens mesterverk.

Kunst (tysk for «kunnen») er en fellebetegnelse på menneskeskapte fenomener som blir laget for å dekorere og for å dele en opplevelse, fortelling eller følelse. Kunst dekker et stort mangfold av uttrykk, fra sang og dans (utøvende kunst), via diktning og skjønnlitteratur til maleri, skulpturer og arkitektur. Begrepet dekker både det å lage eller framføre kunstverket, tradisjonen det er laget i og institusjonene og mottakelsen av kunstverket.

Betydningen av og hensikten med kunst har variert gjennom tidene. Kjærlighet og død er knyttet til sterke følelser og er vanlige temær og inspirasjon for kunst. Tradisjonellt har kunst vært knyttet til estetikk. Forståelse av kunst og definisjon av hva kunst er har vært omdiskutert siden Antikken. Hvilken kultur og samfunn kunstneren tilhører kan påvirke kunstens utseende, budskap og hvilken temaer som blir tatt opp. Samfunnet kan også være med på å bestemme hvilken kunst som ble akspektert.[1] Enkelte mener at kunst ikke har verdi utover seg selv, andre mener utførelsen krever spesiell kunnskap og ønske om å bruke denne og individuelt tilpasse den til en situasjon og hensikt.</onlyinclude> I følge evolusjonspsykologien er trangen til å skape kunst og evnen til å nyte den knyttet til seksuell seleksjon.[2]

Skulpturen av Laokoon i Vatikanmuseet i Roma er et karakteristisk eksempel på gresk skulptur og antikkens kunst.
Denne detaljen fra en veggmosaikk i San Vitale i Ravenna viser keiserinne Teodora og er fra før år 547.
Dette freskomaleriet fra San Marco-klosteret i Firenze er malt av Fra Angelico ca. 1460
Daniel Libeskinds aluminiumskledde Imperial War Museum i Manchester er typisk for den moderne arkitekturen og dekonstruktivismen.

Etymologi og flere betydninger

Ordet kommer fra tysk og betydde opprinnelig «det å kunne» eller «ferdighet». Kunst i original forstand brukes derfor om en spesiell ferdighet, en oppøvd evne eller dyktighet på forskjellige felt. Med denne betydningen brukes ordet mye om for eksempel ingeniørkunst, kokekunst, krigskunst eller legekunst. I nyere tid blir det oftest brukt om det visuelle som billedkunst, arkitektur, brukskunst også videre. Men ordet dekker også noen typer for underholdning som litteratur, film, teater, musikk og dans, selv om ikke alle er enige i hvor kunstneriske produktene og fremføringene er. Med ordet «kunst» uten videre forklaring tenker mange på billedkunst.

I noen grad brukes begrepet billedkunst som en direkte oversettelse av det engelske visual art. Innholdet i begrepene er imidlertid ikke helt det samme og oversettelsen blir dermed litt upresis. Tilsvarende har man begrepet utøvende kunst som kommer fra performing art.

Noen hevder at det kan bidra til forståelse av kunstbegrepet å skille mellom underholdning og kunst. «Underholdning» brukes da om det som har som mål å gi publikum adspredelse i den perioden de opplever verket. Begrepet «Kunst» reserveres for verker som i sin dypeste form skapes eller er skapt for utforske, kommentere eller tydeliggjøre mer eksistensielle spørsmål, som hva det innebærer å være menneske.

Mange mener at kunsten er subjektiv og at det derfor ikke kan vurderes som noe objektivt.

Kunstbegrepet

Selve kunstbegrepet må ta utgangspunkt i den kunstneriske kommunikasjonen mellom kunstner, kunstverk og mottaker. Den fjerde faktor er forholdet til den virkeligheten som kunstverket er en del av.

En kan dele inn teoriene i:[3]

  1. Imitasjonsteorier som handler om forholdet mellom kunstverket og virkeligheten.
  2. Uttrykks- eller ekspresjonsteorier som handler om forholdet mellom kunstner og kunstverket.
  3. Opplevelses- og resepsjonsteorier som tar for seg forholdet mellom kunstverk og mottaker.
  4. Modernistiske og formalistiske teorier som er forholdet til kunstverket alene.

Kunstteoriens historie forteller om at en ofte har kombinert noen av disse teoriene med hverandre.

Imitasjonsteorier ser på bilder og skulpturer som en etterligning av virkeligheten. Men kunstnerene velger ofte å fremstille virkeligheten de levde i annerledes enn idealet og hvordan det ville være i himmelen. Ofte var ønsket om hvordan samfunnet burde være annerledes enn hvordan den faktisk var.

Uttrykksteorien ser på kunstverket som et uttrykk for kunstnerens indre følelser og opplevelser.

Resepsjonsteoriene ser primært på kunstverk som en estetisk opplevelse. Først og fremst skal kunstverket gi opplevelse av noe skjønt og vakkert, men hensikten kan også være å provosere og utfordre vanlige oppfatninger.

Modernistiske og formalistiske teorier ser på kunstverket som en spesiell sansbar virkelighet. Denne kommer i tillegg til den ytre virkeligheten og består av former og farger i en stadig dynamisk bevegelse.

Norsk juridisk definisjon av kunst

Fordi det i mange tilfeller er andre skatte-, toll- og avgiftssatser på salg og import av kunst sammenlignet med andre gjenstander oppstår det ofte uenigheter om hvorvidt et produkt er å anse som kunst eller ikke. Merverdiavgiftsforskriften har følgende definisjon av kunstverk:[4]

SitatMed kunstverk menes originale
a) malerier, tegninger, kollasjer og lignende todimensjonale kunstverk, herunder blandete teknikker
b) grafiske arbeider, herunder stikk, trykk, litografi, mv., signert og nummerert i et antall begrenset oppad til 300 stk.
c) skulpturer, relieffer, installasjoner og andre tredimensjonale kunstverk av et hvert slag og utført i et hvert materiale
d) billedtepper, billedvev og annen tekstilkunst
e) kunstneriske fotografier.
Ved vurderingen av om et verk kan anses som kunstverk skal det blant annet legges vekt på om verket anses som kunstverk av kunstinstitusjoner og/eller at det foreligger visningsavtale for verket, at det ikke hovedsakelig tjener nytteformål, ikke har karakter av ordinær handelsvare (industriell masseproduksjon), er produsert av opphavsmannen selv, eller av andre etter opphavsmannens anvisninger og under opphavsmannens faglige instruksjon.
Sitat
– lovdata.no merverdiavgiftsforskriften §1-3-2

Tema i kunsten

de Riberas Maria Magdalene (1638-1640) viser typiske tema i kunsten: Romantisk kjærlighet (representert ved kvinnens røde hår) og døden (hodeskallen), her satt inn i en religiøs ramme.

Kjærlighet og sorg

Det meste av kunst gjennom historien har hatt som formål å dekorere eller å kommunisere sterke følelser hos kunstnere. De sterkeste menneskelige følelser har ofte vært pådrivere for kunstnere, slik som kjærlighet, sjalusi, sorg og død. Kjærlighet, og i tidligere tider fruktbarhet har vært yndet tema for kunstnere, både for å kommunisere sin egen kjærlighet, for å imponere og ikke minst som ledd i beiling (se Kunst som biologisk fenomen lengre ned).

Kjente eksempler på romantisk kjærlighet som tema i litteraturen er Shakespeares teaterstykke Romeo og Juliet, romanen Victoria av Knut Hamsund og legenden om Tristan og Isolde fra middelalderen som har gitt opphav til en rekke kunstverk både i billedkunsten, diktning og scenekunst.[5] En tilsvarende rolle i eldre norsk diktning har Gunnlaug Ormstunges saga.[6] Romantisk kjærlighet som tema omfatter også sjalusi og fortvilelse over tapt kjærlighet, slik det vises i mange av Edvard Munchs malerier, for eksempel Vampyr og Sjalusi.[7] Ikke minst er romantisk kjærlighet og/eller kjærlighetssorg er gjennomgående tema i nesten all opera og populærmusikk.

Kjærlighet omfatter også vennskap, forholdet mellom søsken og det intense forholdet mellom foreldre og barn, særlig morskjærlighet.[8] Sistnevnte tema er ofte framstilt som malerier av Jesusbarnet og jomfru Maria.[9]

Døden i kunst

Døden som tema har avstedkommet flere skoler innenfor kunst, særlig vanitas-malerier, memento mori-stilleben og danse macabre allegorier som forekommer både som billedkunst, diktning, musikk og dans.[10] Mange av disse rettningene og verkene oppsto i forbindelse med store epidemier, slik som danse macabre i forbindelse med Svartedauden, gravsalmen Märk hur vår skugga av Bellman under koleraepedimiene i Stockholm og Det syke barn av Munch i forbindelse med tæring-epidemiene på slutten av 1800-tallet. To av de klassiske syv underverker var bygget som mausoleer: Kheopspyramiden og kong Mausollos grav.

Religiøs kunst

Et annet typiske tema fra Antikken og opp til Barokken har vært religiøsitet, og mange av de store verkene fra disse periodene har religiøse tema, og mange av dem er utført som dekorasjoner i templer, kirker og moskéer. Kjente eksempler inkluderer Angkor Vat-tempelet i Kambodsja (arkitektonisk kunst), det sixtinske kapell i Vatikanet (billedkunst) og Hagia Sofia i Istanbul (kalligrafi). Mange slike verker ble utført som bestillingskunst, men kunstnere har helt opp i vår tid gitt trykk for sine egne religiøse følelser gjennom kunsten.[11]

Kunst og underholdning, erkjennelse og opplevelse

Det finnes to hovedgrener i kunsten. Den første har som mål å finne erkjennelse om hva det er å være menneske. Denne grenen karakteriseres oftest som kunst. Den andre har som mål å gjøre publikum lykkelige når de opplever kunsten. Denne grenen blir gjerne kalt for underholdning.

Mange mener at kunsten er subjektiv og derfor ikke bør vurderes som noe objektivt. En slik synsvinkel har som utgangspunkt at individet vil oppfatte, forstå og tolke kunstverk i lys av de erfaringer og den kunnskap individet besitter. Den subjektive opplevelsen av kunsten vil etter dette være produktet av et sett med betingelser som i større eller mindre grad vil være knyttet til individets samfunnstilhørighet, og til vedkommendes personlige forutsetninger for å forstå og tolke kunstverket. Det vil derfor ikke være mulig å vurdere et kunstverk fullstendig fritt, men kunsten kan bidra til at individet som opplever den, blir seg bevisst sine egne forutsetninger for å vurdere verket, og derved blir i stand til å utvide sin egen forståelse av kunstens vesen og av sin individuelle reaksjon på verket.

I analysen av kunstens vesen og av et individuelt kunstverk kan det være hensiktsmessig å gjøre seg betraktninger om kunstverkets form. I forbindelse med dette vurderer man elementer som komposisjon, dramaturgi, komikk og hvorvidt kunstneren har begått bevisste regelbrudd i utformingen eller presentasjonen av verket.

Ett og samme verk kan vurderes både som kunst og underholdning. Et erkjennelsesutvidende verk kan være god underholdning, og god underholdning kan være erkjennelsesutvidende. Et verk som har funnet en ny måte å fengsle oss på er i sin natur erkjennelsesutvidende; vi kan finne ny innsikt i oss selv ved å studere hvorfor verket fengsler oss.


Kunst som biologisk fenomen

Slike åpne, gressdekte landskaper med store, frittstående trær blir ansett som vakre av alle folkeslag, også de som bor steder der slike ikke forekommer. Maleri av Théodore Rousseau.

Selv om flere dyrearter er i stand til å lage bilder, slik som sjimpanser, gorilla og elefanter, er menneske den eneste arten vi kjenner som lager kunst på eget initiativ.[12] Kunst har til alle tider blitt skapt innen alle folkegrupper, og dette tyder på at kunst er uttrykk for et fellesmenneskelig behov, og følgelig er et resultat av vår biologi heller enn et kulturelt fenomen. Særlig tydelig er dette i hvilke typer landskaper som ofte blir avbildet i malerier og fotokunst og gjenskapt i landskapsarkitektur og hagekunst.[2]

I evolusjonær psykologi blir både estetisk sans og evnen til å skape kunst et resultat av evolusjon, særlig seksuell seleksjon.[13] Evner som tillater kunst, slik som musikalitet og fantasi, og disiplinen som en dyktig kunstner legger for dagen, vil være med å framheve kunstneres mentale evner, og derved indirekte sunnhet og helse (fitness). Evnen til å nyte og derigjennom å evaluere kunst vil gjøre det enklere å skille dyktige fra mindre dyktige utøvere. Dette vil bedre tilskuerens evne til å velge de beste partnerne. Både evnen til å skape kunst og evnen til å evaluere den vil derved bli favorisert ved evolusjon.[14]

Ulike kunstformer

Det finnes en lang rekke kunstformer. Det vanligste er å dele opp etter kunstuttrykk eller kunstverkets beskaffenhet.

Det har vært vanlig å dele kunsten opp i:

Arkitektur

Arkitektur er kunsten og vitenskapen om bygningskonstruksjon. Det kan være hus en kan bo i eller offentlige bygg som bibliotek.

ArkitekturByplanlegging – Landskapsarkitektur – Hagekunst

Bilde

Maleri laget av en sjimpanse.

Et bilde bruker flaten som medium, og rommer ofte (men ikke alltid) en fortelling.

BildeMaleriTegningGrafikkKollasjeMosaikkGlassmaleriIlluminert manuskriptKodeksGraffitiFotografiFilmLyskunstVideokunstDatakunstASCII-kunstTegneseriekunst - Gatekunst - Kalligrafi

Scenekunst

Scenekunst er et samlebegrep for utøvende virksomhet som i sitt vesen er ment å oppleves i sanntid av et publikum. Man skiller ofte mellom scenekunst som skapes på spesielt konstruerte eller tilpassede scener, og oppsøkende kunstnerisk virksomhet der utøverne ikke er avhengige av spesielle fasiliteter for å fremføre sin kunst.

TeaterDansOpera

Skulptur

Venus fra Willendorf, representerer en tidlig skulpturtradisjon knyttet til Cro-Magnon-kulturen.

En skulptur er et tredimensjonalt, visuelt kunstverk.

SkulpturRelieffInstallasjonReadymadeTekstilkunst

Litteratur

Denne kunsttypen deler gjerne en fortelling, mening eller følelse gjennom tekst.

LyrikkPoesiRomanerNoveller – eventuell annen skjønnlitteratur

Musikk

Musikk er en kunstdisiplin som uttrykker seg gjennom lyd og stillhet disponert over tid.

Musikk

I moderne kunstforståelse kan det være vanskelig å ha faste skillelinjer mellom de forskjellige uttrykksformene.

Kunsthistorie

Kunsthistorie kan defineres som fortellingen om utviklingen innen de forskjellige former for kunst fra oldtiden til i dag.

Se også

Litteratur

  • Danbolt, Gunnar, Blikk for bilder, om tolkning og formidling av billedkunst Oslo 2002, ISBN 82-7935-046-2

Referanser

  1. ^ Guide gjennom vandreutstillinga «Entartete Kunst» (digital blakopi)
  2. ^ a b Conniff, R. (1. november 1999). «The Natural History of Art». Discovery Magazine (11). 
  3. ^ Danbolt, Gunnar, Blikk for bilder, om tolkning og formidling av billedkunst
  4. ^ Finansdepartementet (9. mars 2017). «Endring i merverdiavgiftsforskriften» (norsk). Regjeringen.no. Besøkt 9. mars 2017. 
  5. ^ Beyer, Edvard (red.): Verdens litteraturhistorie, bind 2. Oslo 1971, side 289-290. Se også Mortens norskblogg: Saga om Tristram og Isolde – den første romanen på norsk
  6. ^ Daniel Sävborg «Erotik, kärlek och känslor i Bjarnar saga Hítdoelakappa» I Maal og Minne; nr 2, 2006
  7. ^ Flor, H. (24. september 2000). «Et smertefullt prosjekt». Dagbladet. 
  8. ^ Brooks, K, (5. juni 2016). «A Glorious Survey Of Moms In Art History». Huffington Post. 
  9. ^ «Virgins and Mothers». Guggenheim. Besøkt 11. august 2019. «The prevailing idea of these images was to convey the endless, unbounded love of the Virgin for her son and for humanity. The tenderness of this mother toward her beloved child was intended to instill sympathy in the viewer.» 
  10. ^ «Death in Art - Life's only guarantee». Trivium Art History. Besøkt 11. august 2019. «Memento Mori, vanitas, mortality — death is one of the most pervasive themes in art history.» 
  11. ^ Platte, S.B. (18. oktober 2014). «Religion Is Alive and Well in Contemporary Art». Huffington Post. 
  12. ^ Morris, Desmond (1962). The biology of art: A study of the picture-making behaviour of the great apes and its relationship to human art. Taylor & Francis. 
  13. ^ Pinker, S. (6. agust 2009). «Art and human reality». Edge.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  14. ^ Miller, G. (2001). «Arts of Secuction». The Mating Mind. New York: Random House. s. 284–291. ISBN 0-385-49516-1. 

Eksterne lenker

  • Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
Wiktionary-logo-en.png Wiktionary: kunst – ordbokoppføring
Wikinews-logo.svg Wikinytt: Portal:Kunst – relatert nyhetssak

Digitale blakopier av bøker om kunst

  Les mer…
  • Commons er et medielager for Wikimedia-prosjekter, strukturert i gallerier og kategorier…
  • Norsk Kunstnerleksikon ble publisert i 1982-86 og inneholder 3000 artikler…
(1.00) Film
(0.87) Maler
(0.62) Musikk
(0.51) Kunst
(0.47) Opera
(0.42) Fjernsyn
(0.39) Avis
(0.38) Tegneserie
(0.31) Stavkirke
(0.27) Manga
(0.26) Nakenhet
(0.25) Museum
(0.25) Kari Byron
(0.25) Taj Mahal
(0.24) Rosemaling
(0.23) Fotografi
(0.22) Katedral
(0.22) Symbol
(0.22) Dans
(0.21) Hiphop
(0.21) Barokken
(0.21) Bunad
(0.20) Akvarell
(0.18) Bilde
Se også Romantikken (musikk)
Jean-Jacques Rousseau, 1712-1778, opplysningsfilosof og førromantiker; en av de store inspirasjonskilder for europeisk romantikk.
Wergeland.jpg

Romantikken er en periodebetegnelse som er knyttet til en åndsstrømning som dominerte europeisk kunst og intellektuell kultur fra slutten av 1700-tallet og gjennom første halvdel av 1800-tallet. Romantikken nådde ikke alle geografiske områder samtidig, og den varte lenger innenfor noen kunstarter enn andre, som musikk. I tillegg er romantikken i likhet med andre kulturelle strømdrag, tilbøyelig til å dukke opp igjen i nye variasjoner i åndslivet med visse mellomrom. Romantikk benyttes også som typologisk begrep, det vil si som et allment begrep som ikke er knyttet til noen bestemt periode. I den betydning kan eksempelvis middelalderens eller renessansens kunst, eller kunst fra vår egen tid, også omtales som «romantisk».

Denne artikkelen handler først og fremst om romantikken som periodebetegnelse. I Norden kom romantikken senere og eksisterte lengre enn i de store europeiske kulturlandene. Romantikken i Norge har mottatt impulser fra fransk og britisk førromantikk – og fra tysk romantikk, via Danmark og Sverige. Den unge Henrik Wergeland kjente til både Rousseau og James Macpherson (jf. sistnevntes Ossians sanger) og tok sterke inntrykk av Shakespeare. Romantikken slo igjennom i norsk litteratur med nettopp Henrik Wergeland omkring 1830. Den variant av romantikken som kalles poetisk realisme eksisterte dels uavhengig av, dels parallelt med, dels i kombinasjon med nasjonalromantikken. Den brøt for alvor fram i Norge i 1840-årene. I 1890-årene fikk Norge en nyromantisk bølge som delvis festet røtter tilbake til den eldre romantikken. Romantikken i første halvdel av 1800-tallet hadde røtter tilbake til middelalderen.

Begrepet «romantikken» har sitt språklige utspring i det franske «romance» som forklares som «romansk fortelling», det vil si fortelling på et romansk språk, som var ett av folkespråkene, i denne sammenheng fransk, italiensk eller spansk.[1] Fortellingene er knyttet til ridder- og høvisk litteratur1100-tallet, og handler gjerne om ulykkelig/ulovlig kjærlighet og ridderidealer, og er skrevet i en periode som ofte kalles «den gotiske romantikken» i høymiddelalderen. Typisk er historien om Tristan og Isolde. Begrepet roman knyttes på samme måte til middelalderens «gestes», fortellinger på folkespråkene, til forskjell fra «legendene» som var på latin. jf. Chanson de geste.

Opplysningstid, førromantikk og romantikk

Goethe i Campagna

Romantikken brøt fram i Europa i kjølvannet av den franske revolusjon og under Napoleonskrigene. Opplysningstiden på 1700-tallet var antiautoritær, fornuftbasert, vitenskapsorientert, optimistisk og hadde stor tro på menneskets intelligens (jf. rasjonalisme). Slagordene var frihet, likhet og brorskap. Estetikken var overveidende klassisistisk, det vil si preget av antikkens dogmer for hva som var god kunst.

Førromantiske tendenser viste seg både i Frankrike, England og Tyskland i opplysningstiden, blant annet ved påvirkning fra Jean-Jacques Rousseau og Montesquieu. Den sveitsiskfødte, franske revolusjonsteoretikeren Rousseau var sentral i opplysningstiden, men bidro sterkt til å forberede grunnen for romantikken med sine frihetsideer, sin insistering av følelsenes rett og ved sin naturoppfatning. I 1750 gav han ut en artikkel som het Discours sur les sciences et les arts (Samtaler om vitenskapene og kunsten)[2] hvor han mente at mennesket var godt av natur, men at vitenskap og sivilisasjon hadde ødelagt og fordervet menneskesinnet. Han konkluderte med at teknologiens fremgang hadde økt innflytelsen til de regjerende makter i verden på bekostning av enkeltmenneskets frihet. Løsningen på dette, mente han, var at mennesket måtte «tilbake til naturen»; det opprinnelige og naturlige.[3] Denne naturoppfatningen spredte seg til England og Tyskland. Montesquieus klimateori, fremmet i boken Lovenes ånd (1748) spredte seg på liknende vis.[4] Den gikk ut på at de ulike folkeslag ble avgjørende preget av klima, landskap og historie på sine respektive bosteder. I England hadde dessuten sterke platonske strømninger gjort seg gjeldende i universitetsmiljøet i Cambridge fra 1600-tallet av, noe som medvirket til at romantikken fikk et sterkt innslag av platonisme/nyplatonisme.[5]

I Tyskland fikk kom, dels med bakgrunn i Roussaus tanker, en Sturm und Drang-bevegelse, der Goethe og Friedrich Schiller var ledende skikkelser. Sturm und Drang la stor vekt på følelsene og representerte et opprør mot den franske, borgerlige rasjonalismen. Goethes Die Leiden des jungen Werthers og Schillers Die Räuber var typiske uttrykk for Sturm und Drang.[6]

Historiefilosofen Johann Gottfried Herder var nok opplysningmann, men tok inntrykk av de førromantiske ideer til Rousseau, Montesquieu og Kant. Med sin samling av Volkslieder i 1778-79 banet han veien for nasjonalromantikken og dermed også for folkeminnevitenskapen. Goethe og hans samtidige ivret for en tysk nasjonal litteratur. De førromantiske tendensene kom til full utfoldelse i romantikken ved overgangen mellom 1700-tallet og 1800-tallet, først i England og Tyskland, og dernest i resten av Europa.

En grensesprengende tendens

Skjald! I Himle, hvor Tiden ei aabenbarte sig end

boer Seerens Geist jo med Seiren før Striden,

og svæver med Haabet jo foranfor den.

Glimter ei foran Jorden, foranfor Tiden hans Syn?

Bagom Jordkloden drøner Historiens Torden

Men Seerens Sang er et foranskudt Lyn.

(Wergeland: Til en ung Digter, i Digte anden Ring 1834)

Romantikken er ofte definert som en grensesprengende tendens. Virkelighetsforståelsen utvides og utdypes. Oppfatningen av naturen går fra å være nærmest mekanistisk til å bli organisk. Gudsoppfatningen går fra å være overveiende deistisk til å bli panteistisk eller panenteistisk. Kunsten frir seg fra klassisismens rigide krav til dogmer og regler. Det gjelder alle kunstarter. Romantikken åpner for eksperimentering med de kunstneriske former, blander genrene og skaper nye, og verdsetter fortellinger om det fantastiske, inspirert av eventyr og myter. Kunsteventyret, eventyrspillet og lesedramet er romantiske genrer. Romantikkens teoretiker var først og fremst Friedrich Schlegel.

I romantikken var det ikke tilstrekkelig at kunstneren var en dyktig håndverker, han skulle helst også være original, et nytenkende geni, en gudebenådet visjonær som kunne trenge inn i naturens og livets skjulte sannheter.[7][8] Kunstnerens skulle med andre ord være en tolker av tilværelsens gåter og det guddommelige, og formidle sin innsikt gjennom kunsten. Kunsten ble dermed å betrakte som en nøkkel til høyere erkjennelse både for kunstneren selv og for mottakeren. Dikteren skal se langt, bakover og framover i tid, og bære visjonene sine ut til folket.

Tysk romantikk

Høyromantikken

Napoleonskrigene virket til at ulike romantiske strømninger samlet og forsterket seg på det tyskspråklige området og spredte seg derfra med fornyet kraft. Romantikken hadde dertil viktige filosofiske forutsetninger i Kants og Fichtes spekulative tenkning, og ble selv en forutsetning for Hegels filosofi.

Den tyske romantikkens fødsel knyttes spesielt til en artikkelserie utgitt av Friedrich Schlegel mellom 1798 og 1800. Forestillingen om en «progressiv universalromantikk» går tilbake til ham.[9][10] Friedrich Schleiermacher opponerte mot rasjonalismen, og mente at uendelighetsfølelsen var religionens dypeste vesen.[11] Friedrich Schelling, den «nye Platon» som han er blitt kalt, er uløselig forbundet med den romantiske naturfilosofi (se nedenfor).[12] August Wilhelm Schlegels oversettelser av blant annet William Shakespeare, gav også viktige impulser til romantikken.[13] Schelling, Fichte, Goethe, Schleiermacher og brødrene Schlegel reiste sammen en (natur)filosofisk preget romantikk som knyttes til universitetsmiljøet i byen Jena, og betegnes gjerne som Jenaromantikk, høyromantikk/universalromantikk.[14] Retningen ble toneangivende for en rekke romantiske tyske diktere, eksempelvis Novalis, Ludwig Tieck og E.T.A. Hoffmann.

Nasjonalromantikken

Brødrene Jacob og Wilhelm Grimm var fra Heidelberg.

Den nasjonalromantiske retningen, også kalt Heidelberg-romantikken etter den tyske byen Heidelberg,[15] tar utgangspunkt i filosofen Herder og hans tanker om folkekultur (Volksgeist).[16][17] Han hadde alt på 1700-tallet gitt ut en samling folkeviser fra ulike deler av verden, for å vise og begrunne at alle folkeslag hadde hver sin særpregede kultur. Dette ga støtet til den nasjonalromantiske vekkelsen i mange tyske stater. Brødrene Grimm ga ut eventyr og sagn, og poetene Achim von Arnim og Clemens von Brentano ga ut folkelig poesi, og deres arbeid fikk store konsekvenser langt utenfor det tyskspråklige området. Alt som kunne knyttes til nasjonen eller folkets historie ble ansett som verdifullt, og verdt å formidle gjennom kunsten. For i folkekulturen, ofte forstått synonymt med kulturen i primærnæringene (bondekulturen), mente man å finne den reneste og naturligste form for kultur: den som hadde fått utvikle seg gjennom tusenvis av år og i nærkontakt med naturen. I denne sammenheng snakket man også om das gesunkene Kulturgut, det de fleste andre hadde glemt, men som hadde overlevd på bygdene.[18]

Til Norden med Steffens

Henrik Steffens «Norges bortblæste Laurblad».

Henrik Steffens (1773–1845), dikter og mineralog, bragte tysk høyromantikk til Norden.[19] Han hadde dansk mor og tysk far, men var født i Stavanger og bodde de første årene i Norge. Han kalte seg nordmann og besøkte også Norge senere. Han hadde møtt Jena-romantikerne personlig, og var især en formidler av naturfilosofien. Man kan tidfeste romantikkens gjennombrudd i Danmark med utgangspunkt i Steffens' forelesninger i 1802 og Adam Oehlenschlägers dikt Guldhornene, som var inspirert av Steffens. Fra Danmark spredte romantikken seg til Sverige, og etterhvert også til Norge, der Wergeland allerede tidlig var kjent med fransk og engelsk førromantikk. Henrik Wergeland hyllet Steffens i innledningsdiktet i Skabelsen, Mennesket og Messias og kalte ham for «Norges bortblæste Laurblad». N.F.S. Grundtvig karakteriserte Steffens i et dikt ved Steffens død i 1845, der han er betegnet som «Lynildsmanen» som på nytt veltet stenen bort fra Ordets grav, eller, som han skriver, «Troes-graven». Videre heter det:

Ordet, som af Aanden føres,
Skaber Syn hvor Røsten høres,
Vaagned, Steffens her med dig!

(N.F.S. Grundvigs Udvalgte Skrifter b. IX, 1909, s. 45-48)

Romantikkens innhold

Romantikken bygger på arven fra Platon, nyplatonismen og kristen mystikk, foruten på de nyere politiske idealene fra 1700-tallet. De viktigste nøkkelordene er lengsel, erindring, skapende fantasi/imaginasjon, sannhet, frihet og kjærlighet. Dessuten legges det stor vekt på følelsene, men ikke ensidig. Det er mye ratio (= fornuft)[20] i romantikken, vel å merke fornuft i betydningen guddommelig kunnskapsorgan, jf. Kant.[21]

Mange av de tidlige romantikerne var direkte inspirert av mystikeren Jakob Böhme, som regnes som pietismens «far».[22] Tankegangen gikk på at den religiøse skulle søke Gud i inderlighet, og at veien gikk gjennom følelseslivet, ikke så mye gjennom intellektet. Fra Platon og nyplatonismen arvet romantikken tanken om det sanne, det skjønne og det gode, og disse ideenes opprinnelse i «det ene» som er Gud.

Følelsesaspektet i romantikken er direkte knyttet til mystikk og platonisme.[23][24][25] Uten det filosofiske perspektivet kunne romantikeren lett gli ut i det sentimentale.[26] Om forholdet mellom fornuft og følelser sier Wergeland følgende:

Du i ditt Hjerte før i din Pande
finde det sande.
Lad din Fornuft seg med Følelsen blande...
(Wergeland: Mennesket (dikt),1845)

Ifølge Wergeland skal en ikke legge ensidig vekt på intellekt, heller ikke ensidig vekt på følelse, men på et samvirke mellom intellekt og følelse, slik at fornuften gjennomlyser følelseslivet. En kan videre forestille seg at sollyset skaper rike fargevirkninger når det flettes inn i skyer. Wergelandsitatet ovenfor fortsetter slik: «som Solen, der fletter i Skyer sig ind».

Erindring, eller gjenerindring, er et sentralromantisk begrep som går tilbake til Platon. Dette henger sammen med det romantisk-platonske synet på eros.[27] Den platonske eros-lære[28] er en frelseslære som går ut på at menneskesjelen skal gjenerindre en kunnskap den hadde i preeksistensen. Ved et fall kom sjelene inn i jordiske legemer og tapte med det samme den kunnskap de en gang hadde eid. Men ved synet av noe skjønt, som igjen er avglans av det evig skjønne, kan minnet om det evig skjønne gjenoppvekkes ved eros, og det settes i gang en vekst mot det evig skjønne, det evig sanne og det evig gode. Det er sagt at den platonske eros er romantikkens sjel.[29] Hos en skikkelse som Henrik Wergeland føres det platonske eros-begrep med dets vekt på gjenerinding på eiendommelig vis sammen med den kristne kjærlighetstanke, agape, Guds kjærlighet til mennesket.

Romantikken fornyer også oppfatningen av barnet (jf. Rousseau) og historien (jf. Herder).

Den romantiske Frihetstanken bygger videre på 1700-tallets kamp for frihet, likhet og brorskap, og kom til uttrykk gjennom begeistring og politisk støtte til de mange selvstendighetskampene som oppsto i Europa tidlig på 1800-tallet. Napoleon var en frihetshelt for Beethoven. Han skrev Eroica, symfoni nummer 3 Op.55 i Ess-dur, som han dedikerte til Napoleon, men i 1804, da Napoleon selv satte keiserkronen på sitt eget hode, var det slutt. Beethovens skuffelse over dette er legendarisk.[30] Den engelske dikter Lord Byron reiste ut og tok del i den greske selvstendighetskrigen mot tyrkerne, og hans gode venn Shelley gikk enda lenger i synet på frihet. For ham var friheten et absolutt som skulle berøre alle sider av livet; som i hans dikt «The Call to Freedom» (1819).[31] Det polske og det belgiske opprøret i 1830, og julirevolusjonen samme år oppmuntret Wergeland til å skrive en rekke flammende kampdikt, og det at Russland gikk inn og knuste opprøret i Warszawa var noe han aldri kunne tilgi, som uttrykt i hans Cæsaris.[32] Welhavens dikt Republikanerne har en tilsvarende bakgrunn.[33]

Naturromantikk og naturfilosofi

En skiller gjerne mellom naturfilosofien, som tar utgangspunkt i Schelling, og et natursvermeri som tar utgangspunkt i Rousseau. Rousseau drøftet menneskets tilknytning til naturen, og viktigheten av å ha naturen innpå seg, men han satte fremdeles mennesket i sentrum for sin tenkning.

Mye av den romantiske tenkningen er i slekt med panteisme: Gud er i alt, eller aller helst, panenteisme: alt er i Gud.[34][35] Naturromantikeren Schelling mente at Gud var å finne gjennom studier i naturen. For Schelling, naturfilosofiens fremste eksponent, var naturen fylt av «Geist», det vil si «ånd». Han tenkte seg en universell åndelig kraft som var virksom gjennom naturrikene, fra det anorganiske, gjennom det organiske (plante- og dyreriket) og fram til mennesket. Han tenkte seg at denne åndskraft steg til gradvis større bevissthet, fra å være ubevisst i 'stenen', til den kom til full bevissthet i mennesket, og aller klarest i kunstneren.[36] Schellings naturfilosofi ble formidlet til Norden via mineralogen og dikteren Henrik Steffens,[37] og som Henrik Wergeland hyller i innledningsdiktet til Skabelsen, Mennesket og Messias. I det samme diktet hyller han også sin landsmann, filosofen Niels Treschow.

Tidligere hadde folk stort sett vurdert naturen etter nytteverdien. Ødemarker og ville fjell hadde ikke stor interesse. Under innflytelse av romantikken endret dette seg, noe som ikke minst avspeiles i bildende kunst. Romantikkens interesse for naturen førte til en oppblomstring av turismen. Norge fikk ry som ett av de landene der man kunne oppsøke ekte natur. Fotturister fra utlandet (til å begynne med særlig fra England, men også fra andre land), begynte å oppsøke og oppskatte slike landskap som eksempelvis Jotunheimen og Rondane.

Beethoven var en komponist som pekte fram mot romantikken innen for skapende tonekunst. Hans sjette symfoni, «Pastoralesymfonien», er et tidlig eksempel på en musikalsk tolket naturopplevelse.[38] Letingen etter Gud i naturen hang sammen med jakten på «det umiddelbare», og kommer til uttrykk også i nasjonalromantikken med dens tro på at det mest ekte var å finne i «det folkelige uttrykk», det vil si i folkets kunst som igjen ble betraktet som et produkt av folkeånden.

Gullalderdrøm og utviklingstro

I romantikken finnes både tilbakeskuende og fremtidsrettede tendenser.

Enkelte romantikere søkte seg bort fra verden her og nå, tilbake til fortiden, til verden slik den fortonte seg i fantasi, drøm og eventyr. Ettersom denne higen etter skjønnhet, perfeksjon og enhet med naturen oftest kun lot seg materialisere som kunstuttrykk, og ikke i form av en endring av den reelle verden, kunne den romantiske livsinnstillingen i noen tilfelle bli preget av en underliggende tristhetsfølelse og melankoli. Det gode i verden hørte fortiden til, eller var i ferd med å forsvinne fra den. En begynnende kulturverntanke kan kanskje kombineres med en slik innstilling.[39]

Dette religiøse, naturelskende aspektet stod i tydelig konflikt med utviklingen i samtiden og det romantikerne så som den industrielle revolusjonens skitne og menneskefordervende byer. Romantikken var derfor langt på vei å regne som samtids- og samfunnskritisk. I de tilfeller den likevel fremhevet samfunnsstrukturer, var det gjerne sivilisasjoner i tidligere tider. Middelalderen ble gjerne fremhevet som et høydepunkt i menneskenes historie. Denne holdningen kan kalles gullalderdrømmen i romantisk tenkning. Tanken om gullalderen skrev seg fra Hesiod og Vergil, og er til stede i gresk mytologi. I en forgangen gullalder skulle mennesket ha vært på sitt mest lykkelige. Tankegangen er nært beslektet med Rousseaus tanke om menneskets naturtilstand.[Note 1]

Men den samme Rousseau var også mannen bak slagordet «kultur er den utviklede natur».[40] I naturfilosofien finnes det også en utviklingstanke, til og med en framskrittstro. Det nytter å arbeide på å forbedre verden, og kunstneren skal vise veien til en ny gullalder. Denne utviklingstroen finnes første gang hos Herder, som i sin organiske historiefilosofi mente menneskeheten skulle utvikle seg mot større og større «humanitet», en tanke som også er typisk for Henrik Wergeland og avspeiler seg blant annet i hans Herder-inspirerte avhandlinger under fellestittelen Historiens resultat og i epilogen til Mennesket(1845). Der tenker Wergeland seg at statene skal utvikle seg til frie republikker. Det advares imidlertid mot diktatoriske tendenser:

«Thi om den Herr Chef for en Republik
bonapartiske Tanker i Hovedet fik,
han flux blir henviist til et bedre Maal:
til flittigt at dyrke den hjemlige Kaal.» Mennesket (dikt) (1845) s. 533

[Note 2]

Høyreromantikk og venstreromantikk

Den tilbakeskuende, konservative romantikk kalles gjerne høyreromantikk, mens den såkalte venstreromantikk kan sies å videreføre idealene fra den franske revolusjon. På sine eldre dager framsto den danske dikteren Oehlenschläger som høyreromantiker. Den unge franske dikteren Victor Hugo representerte venstreromantikken.[41] Det samme gjorde Henrik Wergeland i Norge.[42]

Poetisk realisme

Maleri av Jens Juel, ca. 1790, Frederiksborgmuseet, Hillerød, Danmark. Thomasine Gyllembourg (1773–1856) var mor til Nordens store smaksdommer i sin tid, Johan Ludvig Heiberg

Poetisk realisme betegner en noe avdempet romantikk som svarer til det filosofiske begrep idealrealisme (evt. realidealisme). Poetisk realisme vil forene ide og virkelighet, men slik at virkeligheten løftes mot og preges av det ideale. Det er altså snakk om en form for idealisering av virkeligheten. Emnene hentes gjerne fra den nære virkelighet. Men det tilstrebes å fjerne det tilfeldige, eller det tilfeldiges trykk. Ifølge poeten og eventyrsamleren Jørgen Moe er det dikternes oppgave å «lade hvert Livsbilleds Grundidé fremtræde med den Magt der fjerner alt uvedkommende og tilfældigt.»[43] Dette er den poetiske realismes ambisjon i et nøtteskall. Tendensen går altså mot allmenngjøring, og, i blant, mot idyllisering. I Danmark var H.C. Andersen og Johan Ludvig Heiberg på hver sin måte representanter for poetisk realisme. Heibergs estetikk var Hegelinspirert. Hans sterke betoning av den rene genre, er imidlertid et klassisistisk trekk. Heiberg var vaudeville-dikter, kritiker, mangeårig sjef for Det Kongelige Teater i København og redaktør av Den flyvende Post. Han fikk stor innflytelse på kunstsmaken i Norden, og – ikke minst – på Welhavens kunstsyn. «H.C. Andersen, som i 1835 gav ut sin første eventyrsamling, ble med sin geniale forening av romantiske motiver og fortrolig hverdagsnær stil og miljøskildring den største av alle poetiske realister i Danmark».[44] I Danmark forekom også en franskinspirert litterær retning i slekt med poetisk realisme som kaltes romantismen. Enkelte vil plassere både Heiberg og Andersen i romantismen.[45]

Hverdagshistorienes kvinnelige forfattere i Norden er alle poetiske realister. Thomasine Gyllembourg, mor til Johan Ludvig Heiberg, som begynte sitt forfatterskap sist i 1820-årene i Danmark, kalte sine fortellinger for nettopp Hverdags-Historier. Den svenske Fredrika Bremer kalte sitt debutverk for Teckingar utur hvardagslifvet(1828–31). I Norge kom Camilla Collett etter med Amtmandens Døtre i 1855. Delvis inspirert av Fredrika Bremer skrev Wergeland sitt mesterlige kunsteventyr Jan van Huysums Blomsterstykke (1840) som også oppviser trekk av den poetiske realisme. Diktet er tilegnet Fredrika Bremer. Bjørnsons bondefortellinger er vel så mye poetisk realisme som de er nasjonalromantikk. De rommer dertil trekk som peker fram mot realisme og naturalisme senere i århundret. Amtmandens Døtre peker mot realismen i kraft av sin tendens. Til tross for sine groteske innslag, regnes diktere som Victor Hugo og Charles Dickens av mange til den poetiske realisme.

Romantikkvarianter i Norge

Johan Sebastian Welhaven. Han var påvirket av J.L. Heibergs estetikk.
Biskopen og eventyrsamleren Jørgen Moe (1813-1882) i xylografisk portrett ved Adolf Closs etter et fotografi av Frederik Klem

Romantikken i Norge ytrer seg dels som høyromantikk (hos Welhaven), dels som poetisk realisme/senromantikk og nasjonalromantikk (som Wergeland, Camilla Collett, Jørgen Moe).

Den stemningsbølgen som dominerte i Norge fram mot 1814, kalles patriotismen og har sine røtter i det norske selskab i 1770-årene. 1700-tallets politiske ideer ble drøftet i Det norske selskab i 1790-årene. Tidlig på 1800-tallet forekommer nok visse nedslag av romantiske tanker, men lite av ekte romantisk poesi.Før 1830 var det bare spredte tilløp til romanitikk i Norge. Professor Edvard Beyer har uttrykt det slik: «Det romantiske stormvær ved hundreårsskiftet nådde Norge som en lett bris».[46] Både Wergeland og Welhaven som gjorde seg gjeldende i norsk åndsliv fra ca. 1830, var kritiske til romantikken, og omtalte den i nedsettende vendinger. Wergelands mente at romantikken var bakstreversk. Han var oppdratt i opplysningstidens ånd og etter Rousseaus prinsipper. Det er ettertiden, og som den første, Fredrik Paasche, som har innsett at Henrik Wergeland ikke bare viderførte ideene fra opplysningstiden, men også var en særegen representant for høyromantikken eller universalromantikken. Paasche «knytter ham til Byron og andre engelske romantikere, som var politisk radikale i motsetning til mange av de tyske».[47] Trolig var Wergeland den eneste virkelige høyromantiker i Norge i sin tid. Hans Stelladiktning i Digte. Første Ring 1829, som i 1830 ble fulgt opp av det grensesprengende dikt om «Alt», Skabelsen, Mennesket og Messias, må karakteriseres som romantisk diktning. Skabelsen, Mennesket og Messias er et episk-lyrisk-dramatisk verk båret av en egenartet «mystisk-philosophisk Aandelære» kombinert med sterke innslag av politiske ideer fra 1700-tallet.[48] Også Welhaven, som debuterte som sentrallyriker en god del senere enn Wergeland, var romantiker. Men de to befant seg på hver sin side av et tenkt romantisk sentrum. Illustrerende for deres plassering i forhold til romantikken er den estetiske debatten på den tid. Den kommer til uttrykk i Welhavens angrepsskrift på Wergelands tidlige diktning, utgitt i 1832, og i Nicolai Wergelands gjendrivelse året etter. Welhaven angriper Wergeland med overveiende heibergske argumenter, mens Nicolai Wergeland for en stor del henter sine argumenter fra engelsk romantisk litteraturteori. Welhaven refererer til noen estetiske «Lover» som han mener Wergeland bryter, mens stikkordene for Nicolai Wergelands estetikk er «fantasi/imaginasjon/syn, originalitet, frihet og natur».[49]

Til Norge nådde den romantiske kulturbølge fram etter at den hadde mistet mye av sin kraft på kontinentet og De britiske øyer. Nasjonalromantikken vokste især fram i Norge etter 1840. Den harmonerte godt med den poetisk realisme, som allerede fantes i 1830-årene i Norge, og som fortsatt var virksom i åndslivet etter at nasjonalromantikken hadde kulminert.

Poetisk realisme er mindre høytflyvende og mere borgerlig enn høyromantikken/universalromantikken (se ovenfor). Nasjonalromantikken viser seg blant annet ved den sterke interessen for folkets kulturuttrykk slik det fantes i eventyr, sagn, folkeviser, folkemusikk og folkespråk/dialekter, og i byggeskikker, rosemaling, treskurd, klesskikker osv., en interesse også Wergeland delte, men hans begrunnelse var stort sett noe annerledes enn nasjonalromantikkens, skjønt han nærmet seg nasjonalromantikken, ikke minst i sitt siste skuespill Fjeldstuen (1845).[Note 3] Welhaven, Andreas Munch, Jørgen Moe og A.O. Vinje var nasjonalromantikere og poetiske realister. Den unge Bjørnson (bondeforetllingene) og den unge Ibsen hører også til her f.eks. Sancthansnatten. Et verk som Peer Gynt (1867) er utenkelig uten romantikken og nasjonalromantikken, selv om det også har vært karakterisert som et «antiromantisk verk», hva det i bunn og grunn ikke er.

Norge hadde også en rekke nasjonalromantiske billedkunstnere, blant dem I.C. Dahl, Thomas Fearnley. Adolph Tidemand og Hans Gude. De to sistnevnte malte «Brudeferd i Hardanger» som danner en idylliserende i kontrast til de høydramatiske naturbildene til Peder Balke. Det illustrerer noe av spennvidden i romantikken.

Til de nasjonalromantiske komponister regnes Ole Bull, Rikard Nordraak, Halfdan Kjerulf, Edvard Grieg, Johan Svendsen og Johan Halvorsen.

Sæterjentens Søndag

Den nasjonalromantiske stemningstoppen kan tidfestes til 1849, et år som – med assosiasjoner til en sang med tekst av Jørgen Moe og melodi av Ole Bull – er karakterisert som sæterjentens søndag i norsk kulturhistorie. Allerede 15. januar 1849 spilte Myllarguten hardingfele for et borgerlig publikum i Christiania. Det skjedde i Logens store sal på Ole Bulls initiativ. Den nasjonalromantiske stemningen levde videre, og på vårparten ble det, denne gang på P. Chr. Asbjørnsens initiativ, arrangert teaterkvelder/Aftenunderholdninger i Christiania Theater der mer eller mindre nasjonalromantiske kunstnere ble presentert fra scenen, dvs. malere, diktere og musikere som Tidemand, Gude, Welhaven, Jørgen Moe, Andreas Munch, Kierulf og Ole Bull, den siste med «villspel», det vil si improvisasjoner over norsk folkemelodier.

Samlere og utgivere av folketradisjoner

Norges svar på brødrene Grimm i Tyskland er forfatterparet Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe, som samarbeidet om å nedtegne og utgi norske folkeeventyr. Norske Folkeeventyr, samlede ved Asbjørnsen og Jørgen Moe utkom heftevis i årene 1841-44, og ble fulgt om med en ny og forøket samling i 1851 (men datert 1852), nå med folkloristisk innledning av Jørgen Moe. Nok en utvidet samling kom i 1871, redigert av Asbjørnsen, og med bidrag av Jørgen Moe. Det aller mest typiske verket for 1840-årene i Norge er ellers P.Chr Asbjørnsen: Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn I og II, 1845 og 1848. Det rommer fortellinger fra den muntlige sagntradisjonen, satt inn i rammefortellinger. Til det nasjonale gjennombrudds menn hører også Ivar Aasen og Ludvig Mathias Lindeman. Aasen samlet inn og lagde ordbøker og grammatikker over norske bygdemål og reiste et norsk skriftspråk, landsmål. Lindeman var den store pioneren på musikkens området. Han nedtegnet folketoner, fortrinnsvis vokalstoff, fra ulike områder i Norge. Han utga dem under tittelen Ældre og nyere norske Fjeldmelodier. Prestedatteren Olea Crøger og presten M.B. Landstad, samlet folkeviser, fortrinnsvis middelalderballader, i Telemark. Crøgers samlinger inngikk i Landstads folkeviseutgave fra 1853. Melodibilaget var ved Lindeman. Arbeidet med å samle inn og forske på folketradisjoner er et prosjekt som var inspirert av romantikk og nasjonalromantikk. Det er imidlertid ikke avgrenset til noen periode. I realiteten pågår det fortsatt.

Mot realisme og ny romantikk

Etter 1850 endret stemningen i Norge seg gradvis. De romantiske strømningene gikk stort sett under jorda omkring 1870, da man tilstrebet større realisme i kunsten. 1870- og 80-årene var preget av realisme og naturalisme. Nyromantikken oppsto i Norden i 1890-årene, og den var klart inspirert av den eldre romantikk, ja, strakte røttene tilbake til middelalderen og enda lengre. I Norge brøt den fram med folk som Wilhelm Krag, Tryggve Andersen, Knut Hamsun Pan (roman)). I Pan spøker ridderromantiske forestillinger. Hans E. Kincks novellesamling Flaggermusvinger, med undertittelen Eventyr vestfra), knytter seg til folketdiktning og folketro på en egenartet måte som kan kalles ekspresjonistisk. Kinck mente at all kunst i bunn og grunn var romantisk. For ham var romantikken å forstå som en søkende livsholdning som bryter fram gang på gang i kultur og kunst. Jf. hans vektlegging av lengselen i diktning og essayistikk. Ett av hans essayer heter da også «Evnen til lengsel».

Også den eldre generasjonen med diktere som Jonas Lie og Arne Garborg, skiftet signaler, og vi fikk verk som de to samlingene Trold og diktringen Haugtussa, verk som står i gjeld til folkediktning, folkemusikk og folketro.

På 1900-tallet fikk vi dessuten i Norge lyrikere som Olaf Bull, Olav Nygard, Olav Aukrust og Tore Ørjasæter som langt på vei representerer en sen oppblomstring av høyromantikken. For utdyping, se artiklene: nasjonalromantikken og Det nasjonale gjennombrudd.

Eksempler på romantiske billedkunstnere og komponister

Eugène Delacroix: Frihet leder folket (1833), Louvre, Paris.
Franz Schubert
Caspar David Friedrich 022.jpg

Av typiske romantiske billedkunstnere kan nevnes John Constable i England, Eugène Delacroix og Théodore Chassériau i Frankrike, Caspar David Friedrich i Tyskland. Med romantikkens syn på naturen og den store befolkningsveksten i byene på 1800-tallet som bidro til å fjerne folk fra naturen, er det ikke forbausende at landskapsmaleriet kom i skuddet.

Også komponistene ble til dels en slags musikalske landskapsmalere, og ville gi uttrykk, ikke bare for ytre landskap. De ville ved hjelp av toner uttrykke slektskapet mellom natur og sinn. Dette førte til at musikken kunne få en inderlig og lyrisk karakter. Etterhvert eksperimenterte man mer og mer med harmonisk kompleksitet og mye bruk av kromatikk. De romantiske komponistene var opptatt av at musikken skulle være emosjonell.[50] I romantisk musikk er det ikke sjelden et nært samspill mellom ordets kunst og musikken. Enkelte komponister skrev endog egne tekster som de la til grunn for sin musikk. Det ble også nokså vanlig å gi verkene poetiske navn som henspilte på noe utenfor musikken, jf. programmusikk.[51]

Som eksempler på romantiske komponister kan nevnes den østerrikske komponisten Franz Schubert, de tyske komponistene Robert Schumann og Johannes Brahms, polakken Frédéric Chopin, den østerriksk-ungarske Franz Liszt, den belgiske César Franck,franskmannen Hector Berlioz – og Gioacchino Rossini og Giuseppe Verdi, begge fra Italia. Den tyske Richard Wagner er berømt for sine meget stort anlagte musikkdramatiske verk som blant annet kjennetegnes ved uendelige melodier og effektiv bruk av ledemotivteknikk.[52][53] Andre framtredende komponister fra perioden er russerne Tsjajkovskij og Modest Mussorgsky, finnen Jean Sibelius, de tsjekkiske komponistene Bedřich Smetana og Antonin Dvorak og mange, mange flere av de mest elskede komponistene i verden. Hit hører også Edvard Grieg.

Utpregede senromantiske komponister var Hugo Wolf og Gustav Mahler, begge fra Østerrike, og Richard Strauss, som var født i München. Det kan være hensiktsmessig å sette punktum for den romantiske musikken så sent som rundt utbruddet av første verdenskrig i 1914. Da dukket det etterhvert opp flere og flere modernistiske trekk i kunstmusikken. Men Richard Strauss fortsatte å skrive i senromantisk stil til sin død i 1949.

Senromantiske klangidealer har siden vært en viktig ingrediens særlig i filmmusikk. Den orkestermusikken som ledsager de fleste av dagens hollywoodfilmer er nært beslektet med den senromantiske orkestermusikken.[54]

Virkninger av romantikken

Romantikken er uløselig knyttet til utviklingen i de vestlige samfunn og til brytningene i europeisk åndsliv. Den står i direkte dialog med kristendommen og den filosofiske tradisjonen tilbake til antikken, og først og fremst til Platon. Platon var ifølge Wergeland «klarere Alderes Morgenstjerne», og som sådan en forløper for «Frelseren», den sol hvis varme stråler skal trenge inn over alt, i borg, telt og hytte. Om Platon heter det: «Aandernes Væsen har du fortalt, / Mennesket lært om Sjælenes Kald».[55] Platonisme i ulike utforminger er en idéstrømning som gang på gang bryter fram til overflaten i konflikt med pragmatisme, materialisme og kynisme.

Romantikken ble en avgjørende faktor i 1800-tallets mange nasjonale frigjøringskamper og påfølgende etablering av nasjonalstater. For enkeltmennesket og kunsten hadde romantikken en frigjørende virkning. Den dyrket individets egenart, frihet og muligheter, framfor massesamfunnets konformitet.Det romantiske synet på kunstneren og kunsten har bestått til våre dager, til tross for at vår tids kunst isolert sett ikke nødvendigvis har romantiske trekk.[56][57]

Synet på barn og barndom endret seg med Rousseaus Émile som ble en mektig inspirasjon. Før ble barn betraktet nærmest som ufullstendige voksne. Romantikken omdefinerte barn til enkeltindivider, og barndommens verdi ble anerkjent og betraktet som den grunnleggende fasen i et menneskeliv. Utover på 1800-tallet og 1900-tallet resulterte denne holdningen i en fornyet syn på pedagogikk og et vell av lover som skulle stimulere, skjerme og beskytte barn.[58]

Najonalromantikken åpnet for alvor en interesse for forskning på historie og språk, og var en foranledning til folkeminneforskningen, religionsvitenskapen, etnologien, og store deler av dagens humaniora. Det er en positiv subjektiv-kulturell nasjonalisme farget av nasjonalromantikken.

Romantikkens natursyn skulle komme til å få stor betydning for turismen og for den moderne miljøbevegelsen.

Romantikk som typologisk begrep benyttes langt ut over den idéhistoriske perioden som bærer dens navn. En moderne kunstner kan godt oppvise romantiske trekk. Eksempelvis kan man finne sterke romantiske elementer i verkene til J.R.R. Tolkien (1892–1973), en forfatter som ikke regnes til den romantiske epoken.

Se også

Noter

  1. ^ Jf. forøvrig Paulus Svendsens avhandling Gullalderdrøm og utviklingstro.
  2. ^ Om Wergelands historiesyn, se Øystein Rians artikkel i Såmannen 2008, red. av Kydland, Myhren og Ystad
  3. ^ Wergeland reagerte på det tilbakeskuende ved nasjonalromantikken. Han ville blant annet bidra til å gjøre bonden politisk aktiv. Jf. Konflikten mellom Wergeland og Welhaven

Referanser

  1. ^ «romance», Online Etymology Dictionary
  2. ^ Rousseau, Jean-Jacques (1750): Discours sur les Sciences et les Arts Arkivert 9. mai 2016 hos Wayback Machine. (PDF), Édition électronique v.: 1,0 : Les Échos du Maquis, 2011
  3. ^ «Back to Nature» Arkivert 16. mars 2016 hos Wayback Machine., The Art of the Enlightenment
  4. ^ Lupşor, Andreea : «Montesquieu’s climate theory», Historia.ro
  5. ^ «Nyplatonisme» Arkivert 22. juni 2013 hos Wayback Machine., Litteraturhistorier
  6. ^ Rudolph, Dennis (20. juli 2014): Sturm und Drang: Deutsche Literatur und Epoche
  7. ^ «Digteren som geni» Arkivert 13. april 2016 hos Wayback Machine., Minilex
  8. ^ Sitterson,Joseph C. (2000): Romantic Poems, Poets, and Narrators, Kent State University Press, s. 27
  9. ^ «Friedrich Schlegel», Stanford Encyclopedia of Philosophy
  10. ^ Maertz, Gregory (1998): Cultural Interactions in the Romantic Age: Critical Essays in Comparative Literature, SUNY Press, s. 14
  11. ^ «Friedrich Daniel Ernst Schleiermacher», Stanford Encyclopedia of Philosophy
  12. ^ «Friedrich Wilhelm Joseph von Schelling (1775—1854)», Internet Encyclopedia of Philosophy
  13. ^ Paulin, Roger (2016): The Life of August Wilhelm Schlegel, Cosmopolitan of Art and Poetry, Open Book Publishers, s. 91
  14. ^ Johnson, Laurie Ruth (2002): The Art of Recollection in Jena Romanticism, Walter de Gruyter GmbH & Co KG, kapittel 1
  15. ^ «Heidelberg Romanticism 200 Years On», Universitetet i Heidelberg 23. oktober 2006
  16. ^ Hamilton, Andrew (20. mai 2011): Herder’s Theory of the Volksgeist, Counter-Currents Publishing
  17. ^ Steinby, Liisa (2009): The Rehabilitation of Myth: Enlightenment and Romanticism in Johann Gottfried Herder’s Vom Geist der Ebräischen Poesie (PDF), Universitetet i Oslo, DOI: http://dx.doi.org/10.7557/4.2760
  18. ^ Dow, James R. (Januar/april 2014): «Hans Naumann's gesunkenes Kulturgut and primitive Gemeinschaftskultur» i: Journal of Folklore Research 51(1), s. 49-100
  19. ^ Steffens - Wergeland-konferanse. Interkulturelle perspektiver på Steffens og Wergeland (PDF), Tou Scene; Stavanger 26.-28. september 2008
  20. ^ «ratio», Bokmålsordboka
  21. ^ Hogan, Des: «Kant’s Theory of Divine and Secondary Causation» (PDF), University of California
  22. ^ Shantz, Douglas H.; Erb, Peter C. (2013): An Introduction to German Pietism: Protestant Renewal at the Dawn of Modern Europe, JHU Press, s. 31
  23. ^ Amir, Lydia (November 2001): «Plato’s theory of Love: Rationality as Passion» (PDF), Practical Philosophy
  24. ^ «Emotion», Stanford Encyclopedia of Philosophy
  25. ^ «18th Century German Aesthetics», Stanford Encyclopedia of Philosophy
  26. ^ «sentimentale», Bokmålsordboka
  27. ^ «eros», Bokmålsordboka
  28. ^ «Plato on Friendship and Eros», Stanford Encyclopedia of Philosophy
  29. ^ Se Nilsson, Albert (1964): Svensk romantik, s. 13. Jf. videre Platons dialog Faidros, oversatt til norsk av Egil A. Wyller.
  30. ^ George,Christopher T. (1998): «The Eroica Riddle: Did Napoleon Remain Beethoven's 'Hero?'» i: The Journal of the International Society 1(2)
  31. ^ Shelley's Call To Freedom
  32. ^ «Cæsaris», Dikt.org
  33. ^ «Republikanerne», Dikt.org
  34. ^ Linn, Alyssa (2. desember 2007): «From Reason to Romanticism»
  35. ^ «Pantheism», Stanford Encyclopedia of Philosophy
  36. ^ Lindsay, James (Mai 1910): «The Philosophy of Schelling» i: The Philosophical Review 19 (3), s. 259-275
  37. ^ Stewart, Jon Bartley (2009): Kierkegaard and His Danish Contemporaries: Philosophy, politics and social theory, Ashgate Publishing, Ltd., s. 269
  38. ^ «Beethoven Pastoral Symphony (6th): A Love of Nature», Favorite Classical Composers. Sitat: «How happy I am to be able to walk among the shrubs, the trees, the woods, the grass and the rocks! For the woods, the trees and the rocks give man the resonance he needs.»
  39. ^ «The Romantic Era – 19th Century: The Romantic View of Nature & The Romantic Hero» (PDF), California State University Northridge
  40. ^ Deneys-Tunney, Anne; Zarka, Yves Charles (2016): Rousseau Between Nature and Culture: Philosophy, Literature, and Politics, Walter de Gruyter GmbH & Co KG, s. 2
  41. ^ Behrent, Megan: «The enduring relevance of Victor Hugo», ISR 89
  42. ^ Jacobsen, Kirsti Lothe (8. januar 2009): «Henrik Wergeland 200 år: i juridisk brilleinnfatning» Arkivert 9. april 2018 hos Wayback Machine., Universitetsbiblioteket
  43. ^ Jørgen Moe: Indledning til Folkeeventyrene (1851)
  44. ^ Harald og Edvard Beyer i Norsk litteraturhistorie 1978, s. 124
  45. ^ «romantisme», Store danske
  46. ^ Edvard Beyer i Norges litteraturhistorie b. 2 (1974) s. 40
  47. ^ Ingard Hauge i Apalen: Feskrift til Aslaug Groven Michaelsen 1997, s. s. 42
  48. ^ Karakteristikken av åndlæren er Wergelands egen, hentet fra et brev til fru Malthe av 10. oktober 1827. Jf. Samlede Skrifter V,1 s. 25.
  49. ^ Retfærdig Bedømmelse av Henrik Wergelands Poesie og Karakteer (1833), gjenutgitt for første gang i 1995, og med innledning og kommentarer. Sitatet er fra innledningen s. xxv. Jf.Johan Sebasian Welhaven 1832: Henrik Wergelands Digtekunst og Polemik ved Aktstykker oplyste. Welhavens skrift er gjenutgitt mange ganger, og sist i forbindelse med utgivelsen av hans samlede verker ved Ingard Hauge 1990-92.
  50. ^ «Music of the Romantic Era» Arkivert 25. april 2016 hos Wayback Machine.
  51. ^ «Romantic music: a beginner's guide», ClassicFM
  52. ^ «Romanticism and Music»
  53. ^ Dahlhaus, Carl (1980): Between Romanticism and Modernism: Four Studies in the Music of the Later Nineteenth Century, University of California Press, s. 56
  54. ^ Nesheim, Elef (august 2001): «Ny orkestersatsning - kvantitativ og kvalitativ», Regjeringen.no
  55. ^ Henrik Wergeland Mennesket 1845, Akadielmonologen s.27
  56. ^ Hroch, Miroslav: «National Romanticism», National Romanticism: The Formation of National Movements, Central European University Press
  57. ^ Polokhalo, Volodymyr (1997): The Political Analysis of Postcommunism: Understanding Postcommunist Ukraine, Texas A&M University Press, s. 90
  58. ^ Reynolds, Kimberley : «Perceptions of childhood», Discovering Literature: Romantics and Victorians, British Library

Litteratur

  • Beyer, Edvard; Hauge, Ingard; og Bø, Olav (1974): Norges litteraturhistorie, bind 2
  • Grout, Donald Jay (1960): A History of Western Music, New York
  • Lovejoy, Arthur O. (1965): The great Chain of Being
  • Moe, Moltke (1925-27): Samlede Skrifter, spesielt «Det nationale gjennembrud og dets mænd» i bind III.
  • Michaelsen, Aslaug Groven (1977); Den gyldne lenke : Romantikken
  • Nilsson, Albert (1964): Svensk romantik : Den platonska strömningen
  • Paasche, Fredrik (1932): Norsk litteraturhistorie, bind 2
  • Schjeldrup, H.K. og Winsnes, A.H. (1959): Den eruropeiske filosofi
  • Steffens, Henrich (1967): «Indledning til Philosophiske Forelæsninger», ved Emil Boyson, i: Norsk filosofi i det 19. århundre, red. E-A. Wyller og Asbjørn Aarnes
  • Welhaven, Johan Sebastian: Henr. Wergelands Digtekunst og Plemik ved Aktstykker oplyste. bl.a. gjenoptrykt i hans samlede skrifter 1991-92
  • Wellek, René (1963): Concepts of Criticism
  • Wergeland, Nicolai (1933): Retfærdig Bedømmelse af Henrik Wergelands Poesie og Karakteer; ny utgave 1995.

Eksterne lenker


  Les mer…
Millais - Ophelia.jpg
Ophelia (Ofelia) er et maleri av den engelske maleren og pre-rafaelitten John Everett Millais. Bildet ble fullført i 1852 og henger i dag i galleriet Tate Britain i London. Motivet er fra William Shakespeares tragedie Hamlets fjerde akt, scene fem, hvor Ofelias død beskrives av Hamlets mor Gjertrud, som forteller at Ofelia drukner i et vannløp - syngende og grepet av vanvidd  Les mer…
Trine Lise Nedreaas (født 21. desember 1972 i Bergen) er en norsk kunster, og den første norske kvinnelige kunstner som har blitt kjøpt inn av Museum of Modern Art i New York. Verket som er innkjøpt er videoen Forget Me Not, som består av tre filmer. Filmene er om mennesker som søker berømmelse: En storeter, en sverdsluker og en som knuser 27 takstein med hodet i løpet av ett minutt. Alle gjør dette fordi de ønsker å komme i Guinness rekordbok. Trine Lise Nedreaas studerte historie og filosofi ved Universitetet i Bergen før hun flyttet til London for videre studier ved St. Martins School of Art og Slade School of Fine Art. I 2003 fikk hun Royal Caribbean International Arts Grant 2003 Young Artist Award, det største stipend for unge kunstnere i Norge. Samme år fikk hun også Statens arbeidsstipend.  Les mer…
Avantgarde eller avant-garde (fra fransk: «fortropp»; foregangsfolk som innfører en ny retning)[1][2] er mennesker eller verker som er eksperimentelle eller innovative, særskilt i henhold til kunst, kultur, og politikk. Begrepet generelt henviser til å være en pioner for nye strømninger i kulturen, politikken og kunsten.  Les mer…
Pavillon Dan-Graham.jpg

Dan Graham (født 31. mars 1942) er en amerikansk kunstner. Han arbeider innenfor ulike media, som video, skulptur, performance og arkitektur, og har i tillegg markert seg som en viktig skribent innenfor kunstkritikk og teori.

Graham markerte seg i det avantgardistiske kunstmiljøet i New York tidlig på 1970-tallet, sammen med kollegaer som Robert Smithson og Gordon Matta-Clark. Hans politisk orienterte og konseptuelle kunstprosjekter har øvd stor innflytelse på senere generasjoner kunstnere både i Europa og USA.  Les mer…


  1. ^ «avantgarde», Bokmålsordboka
  2. ^ «Avant-garde definitions», Dictionary.com. Lexico Publishing Group, LLC.
Ottofreundlichneuemensch.jpg
Entartete Kunst, på norsk også kalt degenerert kunst, var de tyske nasjonalsosialistenes betegnelse på modernistisk billedkunst. Det er også navnet på en ideologisk kampanje som nazistene fra 1935 rettet mot kunst som ikke var naturalistisk eller figurativ. Det tyske adjektivet entartet betyr «utartet, degenerert»[2] og beskriver et syn på kultur der de nye kunstretningene som utviklet seg på 1900-tallet og var mer utfordrende, eksperimentelle og spontane enn før, representerte en dekadent og usunn utglidning og en ødeleggende avsporing fra det tradisjonelle. Nasjonalsosialistene mente «moderne kunst» var dårlig, og uforståelig for folk flest. Den var «ugermansk» og «kulturbolsjevistisk», inspirert av jøder, marxisme, sinnssykdom og «primitiv kunst».[1]  Les mer…
Gunnar Berg Trollfjordslaget.jpg
Gunnar Berg (født 21. mai 1863 i Svolvær, død 23. desember 1893 i Berlin) var en norsk maler, kjent som en av Lofotmalerne.  Les mer…
Fotografi er en permanent gjengivelse av et bilde ved hjelp av lys, optikk og lysfølsomme komponenter som kan lagre bildeinformasjonen. Gjengivelsen kan være monokromatisk (ensfarget, gjerne sort/hvitt) eller flerfarget. Et fotografisk bilde dannes ved å eksponere en lysfølsom overflate, for eksempel en film eller en lysfølsom bildebrikke, for lysstråler gjennom et optisk system (kamera). Det optiske systemet kan være så enkelt som et hull, en optisk linse, eller et objektiv, som er et sett av linseelementer som samler og fokuserer lysstrålene.  Les mer…
  1. ^ a b Guide gjennom vandreutstillinga «Entartete Kunst» (digital blakopi)
  2. ^ Sverdrup, Jakob (1881-1938) (1933). Tysk-norsk ordbok. Oslo: Nasjonalforlaget. s. 579.